Vi har hatt ubudne gjester i det siste. Det vil si.. vi har hatt èn ubuden gjest.
Vi liker ikke folk som fornekter jødeutryddelsene og fritar nazistene for ansvaret for de forferdelige årene der mennesker viste hvor onde mennesker kan bli.

Jeg har også skrevet eksamen i det siste. Om den russiske forfatteren Anna Akhmatova og hennes dikt om Lots kone, kvinnen som så tilbake på sitt hjem under en flukt, og ble straffet av Gud for det. Akhmatova ga mange kvinner en stemme gjennom sitt forfatterskap. Hun var imot den kommunistiske revolusjonen og ble straffet for det, blant annet gjennom at hennes sønn ble fenglset 4 ganger og satt i gulag i 15 år. Han delte skjebne med millioner av Sovjetere. 10 millioner satt samtidig i kommunistenes konsentrasjonsleire.

DIN LØGNER! sier vi til David Irving. Jeg venter spent på den dagen vi skal si det samme til de som hevder at kommunismen ikke var så ille. LØGNERE!

Anne Akhmatova skrev om kvinnene som ventet på nyheter utenfor fengselsmurene der deres sønner, fredre, brødre og ektemenn ble torturert:

And if someone in this land
thinks to raise a monument to me,

I agree to this hounor
But with a condotion - plase it not

Near the sea, where I was born,
My last tie with the sea is broken,

Nor near the sacred stunp in the garden at Tsarskoe,
Where an inconsolable shade searches for me.

But where I stood for tree hundred hours,
And where they did not draw back the bolts for me.

Because, even in blessed death I'm afraid
I'll forget the rumble of the Black Moriahs,

Forget how the hatefull door clanged shut,
And how an old woman howled like a wounded beast.

- Анна Ахматова

Once somebody somehow recognized me. Then a woman behind me, lips blue from the cold, who had never before heard mye name, wakened from the stupor common to us all and asked close tt my ear (we all spoke in whispers there): "And you can describe this?" And I said "I can". Then something like a smile slipped over what had once been her face. (Ахматова om opprinnelsen til diktet).