dagen jeg ble kvinne

Jeg har ofte blitt beskylt for å være litt.. litt.. lite feminin. Ikke rent fysis (iallefall er det ikke det kommentarene går på) men mer i fremtreden og valg av fritidsaktiviteter. Jeg har vel aldri helt fornektet fenomenet, men her om dagen skjedde det noe rart.

En av de tingene som har gjort at jeg til tider har blitt oppfattet som litt mindre feminin i væremåte enn mine søstre er at jeg liker å gjøre ting selv. Gjerne ting som tradisjonelt er manne-greier. Som å fikse bilen. (Dette er absolutt ikke et forsøk på å påstå at jeg er flink, eller engang under middels dårlig på dette, bare at jeg har en viss fasinasjon for aktiviteten)

Min Renault 19 skal ha passert en periodisk kjøretøys kontroll innen 1/4 2007. Jeg visste jo at ikke alt var i tipp topp stand, så jeg bestemte meg for å begynne tidlig. Det var foranledningen til at jeg på onsdag morgen var en tur på mekonomen for å kjøpe nye bremsesko til bakbremsene. Det har sust godt i de en tid nå og jeg misstenkte at det var på god overtid å skifte dem. Jeg har aldri sett en brems fra innsiden, men jeg tenkte at det kunne ikke være så vanskelig, kjøpte en "gjør det selv" bok og dro til min gode venninne Ingerid, som hadde lovt meg en hjelpende hånd eller to.

Litt nervøs må jeg jo innrømme at jeg var, det så ikke så veldig vanskelig ut i boka, men det var mange engelske ord jeg ikke kunne og vi var nødt til å være åpne for at dette kunne vise seg å være værre enn antatt. Vi ble derfor enige om å begynne med en langt lettere opperasjon: stramming av brekkwire. Dette er også noe jeg aldri har tatt del i før, men jeg har iallefall nok oversikt over en bil til å kunne tippe sånn ca hvordan det skulle gjøres. Vi bladde opp boken på riktig side, og fant igjen dele det var bilde av. Den var godt gjemt under eksosrøret, men dette er jentene som ikke lar seg hindre at et eksosrør eller to, så vi gikk til verks med friskt mot og fastnøkkel. Det må vel nevnes at det var bittelitt rust under der. Om sant skal sies så hadde mutteren vokst et par størrelser, men med Ingerids eminente (jeg har egnetlig aldri helt skjønt hva det ordet betyr, men jeg tror det passer her) stålbørste og en liten hammer til å banke fastnøkkelen på plass så var vi igang.

Det tok litt tid å løsne den ene av de to mutterene som holder festet fra der den mekaniske overføringa fra håndbrekket til bakhjulene deler seg i to. Det var to muttere, og den bakerste tippet vi måtte løsnes først, for å få noe fart på den fremste; den som skulle stramme brekket. Etter en tid kom et øredøvende jubelrop fra garasjen på en liten gård i Sarpsborg: mutteren var løs.

Trodde vi.

Den var fortsatt temmelig hard, men litt etter litt gikk det rundt, og jeg kunne nesten kjenne hvordan brekket ble strammere for hvert tak. Vi lå begge under bilen og beundret verket, og troen på at vi en gang skulle få begynt på dagens hovedprosjekt, å skifte bremser, vokste for øynene på meg.

Da hørte jeg et lite "knekk" og et "pling". Fire sekkunders stillhet og så rå latter. Mutteren hadde ikke vært løs på noe tidspunkt. Nå var derimot hele den delen vi liksom skulle skru den rundt veldig løs. helt løs faktisk. Etter å ha tatt den nærmere i skue kunne vi konstantere at den på den avrevne tuppen hadde form som en softis: vi hadde rett og slett vridd hele den ca 4mm tykke stanga rundt.

Vi begynte aldri på bremseskoa den kvelden.

Det vi derimot gjorde var å gå inn og lage sjokoladekake på synsemål.

Og snipp snapp snute, så var historien om den dagen jeg ble kvinne ute