Lykkelig?

Det reklameres for tiden iherdig for plassering av penger som skal brukes når man blir gammel. De som før sparte fond har kanskje fått mer lyst til å spare i bank, og bankene trenger kundene. En perfekt symbiose mener bankene: sett pengene hos oss så fikser vi resten.

Det er nok både smart og ansvarlig å spare litt ekstra til man bli gammel. Når huslånet er betalt og man har anledning til å sette av litt de siste årene i arbeidslivet, slik at man slipper å redusere forbruket alt for mye når lønnen uteblir og pensjonen tar over.

Allekevel er det vel litt i meste laget når reklamen sier "hvis de som forvalter pengene dine gjør en god jobb, så blir det en fin alderdom". Det er nok riktig at det blir mer penger når du skal ta dem ut, hvis de som forvalter dem gjør en god jobb. Men blir det en fin alderdom av det? Hva er det egentlig som gjør at eldre er lykkelige?

Jeg har ikke så mange eldre venner. Men jeg har jo og har hatt noen i familien. Noen av dem er døde nå, og den siste tiden er det mange mennesker som åpner seg og snakker om liv og død og frykt og lykke. Jeg har ennå ikke hørt noen av dem si "de som forvaltet pengene mine gjorde en god jobb, så jeg fikk en fin alderdom".