Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken

Et menneske døde:

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde i natt
Det kimer en klokke, - en tone av fred.
Hva var det han elsket?
Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke?
Kan hende han varen venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var etspørsmål,
en bønn om et svar,
og du kunne lettet den byrde han bar
Men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord -,
En stemme i mørket.
Hva skulle du gjort?
Du kjente ham ikke.
Du jaget ham bort.
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,-
hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann
strør sand over kistens lokk
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede?
Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske.
Senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort...

- Andrè Bjerke.

Kjære Gud.
Lær meg å våge å kjenne min bror
Og å komme i hu at jeg er støv (salme 103)
For du er den eneste som kjenner menneskenes hjerter (2krøn 6,30)